PART I / DEL I
To the one I shared the journey of my life with / Til den jeg delte den største reisen av livet mitt med
On the last day of love, my heart cracked inside my body. I spent the entire night casting spells to bring you back. I spent days in bed debilitated by loss. I attempt to cry you back, but the water is done. And still you have not returned. Maybe it’s for the best. But you’re everywhere except right here, and it hurts. I could be anything in the world, but I wanted to be yours. Now, I envy the winds who still witness you. I’m jealous of the rain imitating my hands running down your body. You took the sun with you when you left.
/ På den siste kjærlighetsdagen knuste hjertet mitt inne i kroppen min. Jeg tilbrakte hele natten på å kaste magistøv rundt meg for å bringe deg tilbake. Jeg tilbrakte dager i sengen svekket av tap. Jeg prøver å gråte deg tilbake, men nå er det ikke igjen flere tårer. Og du har fortsatt ikke returnert. Du er overalt bortsett fra her, og det gjør vondt. Jeg kunne være hva jeg ville i verden, men jeg ønsket å være din. Nå misunner jeg vindene som fremdeles er vitne til deg. Jeg er sjalu på regnet som etterligner hendene mine som triller nedover i kroppen din. Du tok solen med deg når du dro.
I live for that first second in the morning where I’m still half-conscious. I turn over to wake you. It starts all over again, the panting, the wailing, the shock of realizing that you’ve left. In order to fall asleep, I have to imagine your body crooked behind mine. Kissing my neck like you used to do. Spoon ladled into spoon till I can hear your breath. I have to recite your name till you answer and we have a conversation. Only then can my mind drift off to sleep.
/ Jeg lever for det første sekundet hver morgen hvor jeg er halvveis ved bevissthet. Jeg snur meg for å vekke deg. Det starter over igjen. Sukkingen, jammingen, sjokket av å innse at du har forlatt. Snart er knuten tilbake i magen min, den som knyter seg ekstra sterkt ved tanken på det gode vi hadde. For å sovne må jeg forestille meg kroppen din liggende bak meg. Kysser nakken min som du pleide å gjøre. Skje i skje til jeg kan høre pusten din. Jeg må resitere navnet ditt og føle vi har en samtale. Først da kan tankene mine gå i dvale.
It isn’t what we left behind that breaks me. It’s what we could’ve built had we stayed. I can still see our construction lying exactly where we left them. Pylons unsure of what to guard. Bulldozers gazing out for our return. The plants of wood drift in their boxes. Yearning to be nailed up but neither of us goes back to tell them it’s over in time. The bricks will grow tired of waiting and crumble. The cranes will drop their necks in sorrow. The shovels will rest. Do you think flowers will grow here when you and I are off, building something new with someone else?
/ Det er ikke det vi forlot som bryter meg sammen. Det er det vi kunne ha bygget hadde vi fortsatt. Jeg kan fortsatt se konstruksjonen vår ligge akkurat der vi forlot den. Pyloner usikre på hva de skal beskytte. Bulldosere som stirrer ut for vår retur. Planker som ligger klare. Klare til å bli spikret opp, men ingen av oss går tilbake for å fortelle dem at det er slutt nå. Klossene vil bli lei av å vente og smuldre. Kranene vil slippe halsen i sorg. Skovlene vil hvile. Tror du at blomster vil vokse her når du og jeg er borte, og bygger noe nytt med noen andre?
There is a list of questions I go through in my head every time I’m alone. And my mind can’t stop itself from searching for you. There is a list of questions I want to ask. So, if you’re reading this somewhere, here I am asking them.
/ Det er en liste med spørsmål jeg går gjennom i hodet mitt hver gang jeg er alene. Og sinnet mitt kan ikke stoppe seg selv fra å lete etter deg. Det er en liste med spørsmål jeg vil spørre deg, men som jeg aldri vil kunne stille. Men, hvis du er der ute, la fuglene kvitre dem i øret ditt.
What do you think happens to the love that’s left behind when two lovers leave? How long does it take before the love pass away? Does it pass away? Or does it still exist somewhere wanting for us to come back? When we lied to ourselves by calling this love unconditional and left, which one of us hurt more? I shattered into a million little pieces and those pieces shattered into a million more. Crumbled into dust till there was nothing left of me but the silence. Tell me how, love. How did the grieving feel for you? How did the mourning hurt? How did you peel your eyes open after every blink, knowing I’d never be there staring back?
/ Hva tror du skjer med kjærligheten som er igjen når to elskere forlater hverandre? Hvor lang tid tar det før kjærligheten passerer? Forsvinner den? Eller eksisterer den fortsatt et sted som ønsker at vi skal komme tilbake? Når vi løy for oss selv ved å kalle denne kjærligheten ubetinget og forlot hverandre, hvilken av oss ble mest skadet? Jeg knuste i en million små stykker, og disse stykkene knuste i en million til. Smuldret i støv til det ikke var noe igjen av meg, annet enn stillheten. Fortell meg hvordan, kjære deg. Hvordan føltes sorgen for deg? Hvordan taklet du det? Hvordan vidåpnet du øynene dine etter hver blink, mens du visste at jeg aldri ville være der og stirre tilbake?
It must be hard to live with what ifs, there must always be this constant dull aching in the pit of your stomach. Trust me, I feel it too. How in the world did we get here? How did we live through it and how are we still living? Ever since we left, how many times did you pretend it was my hand stroking you? How many times did you search for me in your fantasies and end up crying? Tell me love, that you have been looking for these answers too.
/ Det må være vanskelig å leve med hva hvis, det må alltid være denne konstante knytingen i magen din. Stol på meg, jeg føler det også. Hvordan i verden kom vi hit? Hvordan levde vi gjennom det og hvordan lever vi fortsatt? Helt siden du dro, hvor mange ganger har du drømt at det var min hånd som strøk deg? Hvor mange ganger har du søkt etter meg i fantasiene dine og begynt å gråte? Fortell meg at du har lett etter disse svarene også.
I want you to know, that you were the most beautiful thing I’d ever felt till now. Fragile but strong. And I was convinced you’d remain the most beautiful thing I’d ever feel. Do you know how limiting that is? To think at such a ripe young age I’d experienced the most exhilarating person I’d ever meet. How I’d spend the rest of my life just settling. To think I’d tasted the rawest form of honey and everything else would be refined and synthetic. That nothing beyond this point would add up. That all the years beyond me could not combine themselves to be sweeter than you.
/ Jeg vil at du skal vite at du var den vakreste tingen jeg noensinne har følt til nå. Skjør men sterk. Og jeg var overbevist om at du ville forbli den vakreste tingen jeg noensinne ville føle. Vet du hvor begrensende det er? Å tenke at jeg i en så ekstremt ung alder hadde opplevd den mest spennende personen jeg noen gang ville møte. Hvordan jeg vil tilbringe resten av livet mitt ved å bare slå meg til ro. Å tro at jeg hadde smakt den råeste formen av honning og alt annet ville bli raffinert og syntetisk. At ingenting utover dette punktet ville gi mening. At alle årene utenfor meg ikke kunne slå seg sammen til å være søtere enn deg.
But sometimes, suddenly, you were so distant, I forgot you were there at all. You were temptingly beautiful like a rose but stung when I got close. Maybe the difference is that you wanted to build me into your life, when all I wanted was to build a life with you.
/ Men noen ganger, plutselig, var du så fjern at jeg glemte at du var der i det hele tatt. Du var fristende vakker som en rose, men stakk da jeg kom nær. Kanskje forskjellen er at du ønsket å bygge meg inn i livet ditt, da alt jeg ønsket var å bygge et liv med deg.
We’ve been arguing more than we ought to. About things neither of us remember or care about cause that’s how we avoided the bigger questions. Instead of asking why we don’t plan future trips together as we used to, or asking why we don’t talk as much about self-development as we did. Instead we fought about this and that. Taking hits at the most vulnerable parts of one another. We’re like fingers on thorns, honey. We know exactly where it hurts.
/ Vi har argumentert mer enn vi burde. Om ting som ingen av oss husker eller bryr seg om, slik at vi unngikk de større spørsmålene. I stedet for å spørre hvorfor vi ikke planlegger fremtidige turer sammen som vi pleide å gjøre, eller spørre hvorfor vi ikke snakker så mye om selvutvikling som vi gjorde før. I stedet kranglet vi over ditt og datt. Vi traff de mest sårbare delene av hverandre. Vi er som fingre på torner, kjære. Vi vet nøyaktig hvor det gjør vondt.
We were so all or nothing. One second you were holding me like the world in your lap and the next I was a mere picture to you. You swallowed me up and told me how you loved me 100%, that I was your soulmate and team player. “You bring a smile to my face. When I have issues, I think of my girl, your love and it gives me sunshine.” You gave me your heart to carry it, because you confessed your unconditional love for me. “The feeling I have for you in my heart is so amazing. It’s a deep and knowing love. You are my soulmate. I love you.” But, the moment you sensed fear, you were already halfway out the door. Without having the nerve to let me go with grace. Telling me you used me for a project. As if the human heart means that little to you. No matter how much it hurt me to hear the unhidden intentions you had for us, I have a deep compassion and love for you. Because I know you have a heart in your chest that beats to be loved too, but your unconscious brain won’t let anyone get too close to you, as you’ve been hurt too many times before.
/ Vi var så alt eller ingenting. Et sekund holdt du meg som om jeg var verden i fanget ditt og det neste var jeg bare et lite bilde for deg. Du svelget meg og fortalte meg hvordan du elsket meg 100%, at jeg var din sjelevenn og lagspiller. “Du putter et smil på ansiktet mitt. Når jeg har problemer, tenker jeg på deg, kjærligheten din og det gir meg solskinn.” Du ga meg ditt hjerte så jeg kunne bære det, fordi du erkjente din ubetingede kjærlighet til meg. “Følelsen jeg har for deg i hjertet mitt er så utrolig. Det er en dyp og kjennskapende kjærlighet. Du er min sjelevenn. Jeg elsker deg.” Men i det øyeblikket du opplevde frykt, var du allerede halvveis ut av døren. Uten å ha nerve til å la meg gå med nåde. Forteller meg at du bare brukte meg til et prosjekt. Som om det menneskelige hjertet betyr så lite for deg. Uansett hvor mye det gjorde meg vondt å høre de skjulte hensiktene du hadde for oss, så har jeg dyp medfølelse og kjærlighet for deg. Fordi jeg vet at du har et hjerte i brystet ditt som slår for å bli elsket like mye som mitt, men den ubevisste hjernen din vil ikke la noen komme for nær deg, fordi du har blitt såret for mange ganger før.
Rupi Kaur / Martine Sorthe
Utrolig sårt, men veldig vakkert! Beundrer åpenheten din og kjenner jeg blir inspirert. Se fremover, så lover jeg deg at du vil kjenne solskinn mot kinnet og vinden i håret igjen. Du er rå!
Kjære Maria, jeg er takknemlig for at du tok deg tid til å lese og kjenne på tankene, følelsene og håpløsheten jeg befinner meg i. Jeg vet at solen vil skinne sterkt, om ikke sterkere på meg, når jeg retter fokuset mitt fra det som har vært til det som er og det som blir.