Lørdag 4. februar var en svært produktiv dag hvor noen andre jenter og jeg besøkte Robben Island og deretter dro til Noordhoek for hesteridning. Disse opplevelsene ga meg mye på hver sin måte.
/ Saturday the 4th of February was an extremely productive day. Some other girls and I visited Robben Island and then went to Noordhoek for some horse riding. These experiences were for sure something I’ll never forget.
Robben Island ligger i Table Bay, og er Sør-Afrikas svar på Alcatraz – dette har vært et forvisningssted siden van Rieecks tid. Den første politiske fangen, en opprørsk lokal kjøpmann ved navn Áuthusmatom, ble sendt hit i 1658. I 1760 var det 70 på øya, blant dem flere muslimske ledere. Nå for tiden er den best kjent for sin rolle under apartheidepoken, da blant andre Robert Sobukwe, Nelson Mandela, Walter Sisulu, Govan Mbeki og Jacob Zuma satt fengslet her. Den siste fangen slapp ut i 1996, og øya er nå museum.
/ Robben Island is located in Table Bay, and is South Africa’s answer to Alcatraz – this has been a place of exile since van Rieecks time. The first political prisoner, a rebellious local merchant named Áuthusmatom, were sent here in 1658. In 1760 there were 70 on the island, including several Muslim leaders. Nowadays it’s best known for its role during the apartheid era, when among others Robert Sobukwe, Nelson Mandela, Walter Sisulu, Govan Mbeki and Jacob Zuma was imprisoned here. The last prisoner was released in 1996, and the island is now a museum.
Fergeturen på en halvtime fra V&A Waterfront ga oss en fantastisk utsikt over Table Bay. Da vi først ankom øya ble vi satt i busser som kjørte oss rundt på øya. Flere ganger stanset vi for å høre historier fra Robben Island Village. Den lille landsbyen der fangebyen der fangevokterne tidligere bodde, består nå av boliger for museumsansatte. Vi stanset også ved et kalksteinbrudd hvor Mandela hadde harde arbeidsøkter. Leper’s Graveyeard som vi også så på bussturen vitnet om øyas rolla som leprakoloni (lepra: uhelbredelig sykdom) fra 1856 til 1930.
/ The ferry trip last for about half an hour from the V & A Waterfront, and it gave us a stunning view of Table Bay. When we first arrived at the island we were put in buses that drove us around the island. Several times we stopped to hear stories from Robben Island Village. The small village where jailers previously lived, now consists of housing for museum employees. We also stopped at a limestone quarry where Mandela had harsh shifts. Leper’s graveyard which we also saw during the bus ride testified island’s role as a leper colony (leprosy: incurable disease) from 1856 to 1930.
Et av de mest bedrøvelige severdighetene var PAC’s Robert Sobukwe sitt hus. Her ble han holdt isolert i mange år uten noen form for fysisk eller psykisk stimuli. Om noen av fangene mistet ID-kortet sitt ble også disse sendt på isolasjon – ofte varende i 2-3 måneder i strekk. Guiden vår som var en tidligere innsatt som sonet i 8 år fortalte om ulike former for straffer, blant annet ble elektriske stoler hyppig brukt.
/ One of the saddest sights was PAC’s Robert Sobukwe house. Here he was held incommunicado for years without any form of physical or psychological stimuli. If any of the prisoners lost their ID card there were also sent to isolation cells – often lasting for 2-3 months at a time. Our guide was a former inmate who served for 8 years, and he talked about different forms of penalties, including the electric chairs which were frequently used.
Besøket var veldig rørende, nettopp fordi vi ble fulgt av en som hadde opplevd apartheid på kroppen. Han hadde selv kjent på følelsen av å kjempe for en sak, for en menneskerett, og bli fengslet for dette. Han hadde selv kjent på følelsen av å bli behandlet annerledes, ikke bare utenfor fengselet men også innenfor. Han hadde kjent på følelsen av å få mindre mat og annerledes mat enn andre fanger kun fordi han var farget. Alt dette var satt i verk av regjeringen i form av lover. Det siste jeg spurte guiden vår om var om han mistet ID-kortet sitt noen gang. “Nei,” sa han. “Jeg beholdt ID-kortet i den lille lommen min i åtte år helt til jeg var fri”.
/ The visit was very touching, because we were guided by one who had experienced apartheid himself. He had known the feeling of fighting for a cause, for a human rights, and be imprisoned for this. He had known the feeling of being treated differently, not only outside the prison but also within. He had known the feeling of getting less food and different food than other prisoners only because he was colored. All this was implemented by the government in form of laws. The last thing I asked our guide about was whether he lost his ID card ever. “No,” he said. “I kept the ID card in my small chest pocket for all the eight years in prison until the day I was free.”
