Neste stopp var Jaipur, som er hovedstaden i delstaten Rajasthan i India. Siden byen ligger 200 km vest for Agra tok vi buss. Vi sjekket inn på Jaipur Inn som overgikk alle forventninger, med hjemmekoselig interiør og rooftop. Første dag i Jaipur var det orientering på et marked i nærheten. Dagen endte vi med en Bollywoodfilm.
/ Next stop was Jaipur, the capital of the state of Rajasthan in India. Since the town was located 200 km west of Agra, we got there by bus. We checked in at Jaipur Inn, a hotel with homely interior and even a rooftop. The first day in this city, we went for an orientation walk in a close by market and we watched a Bollywood film in a gorgeous cinema.
På markedet fikk vi mulighet til å teste ut mye forskjellig smaker og se hvordan det lokale livet utspilte seg. I gatene er det vanskelig å ikke legge merke til alle kyrene som vandrer omkring (fordi de er hellige). Ikke bare var det kyr, det var også aper og løshunder.
/ On the market, we got the opportunity to test out a lot of different flavors and see how the local life unfolded. In the streets it’s hard not to notice all the cows that wander around (because they are holy). There was not only cows, you can also recognize monkeys and dogs.
Jeg undrer meg ofte over hvordan mennesker kan klare å jobbe med å selge chili hele livet. Eller sove på gata hele livet. Hele tiden måtte bekymre seg over om man får nok penger til nok mat til seg selv og familien. Hvordan er det mulig at disse menneskene klarer å smile og le, og være så gavmilde som de er mot oss som kommer fra Vesten, når de selv ikke gjør annet enn å forsøke å overleve?
/ I often wonder how people are able to work with selling chili their whole life. Or sleep on the streets their whole life. Constantly having to worry about whether you have enough money to buy enough food for themselves and their families. How is it possible that these people manage to smile and laugh, and be as generous as they are against us who come from the West, when they themselves don’t do anything else than trying to survive?
Etter jeg kom til India slo det meg at mennesker er ubeskrivelig gode på å tilpasse seg. Fattigdommen er enorm her i India, men i Jaipur er det heldigvis bedre forhold enn i slummen i New Dehli. Jaipur virker å være organisert i det uorganiserte, og det gjør at du skjønner bedre hvordan samfunnet kan fungere slik det gjør. Menneskene overlever fordi de ikke er alene om å være i den situasjonen de er i; de er sammen i fattigdommen.
/ After I came to India, I realized that human beings are incredibly good at fitting into the particular situation in order to survive. The poverty rate is sky high here in India, but in Jaipur it is fortunately better conditions than in the slums of New Delhi. Jaipur seem to be organized in the unorganized and it makes you realize how society can function the way it does. Maybe they are surviving because they are not alone in being in the situation that they are in; they are together in the poverty and they share the experience. They don’t feel alone.
Det er så paradoksalt, for barna her smiler og leker akkurat som alle andre barn. De er ikke stort annerledes enn barna på barnesykehuset jeg jobbet på i Cape Town. Det er likevel hjerteskjærende å tenke på hvilke liv de fleste av dem har foran seg. For selv har jeg gått på barneskole, ungdomsskole, videregående og har mulighet til å ta videre utdannelse. Men disse barna har ikke samme muligheter, rett og slett fordi de bor i dette landet.
/ It’s such a paradox, for these kids here in India smile and play just like any other child. They are not much different than the kids at the children’s recovery hospital I worked at in Cape Town. Nevertheless, it is heartbreaking to think about what kind of lives most of them have in front of them. I was lucky enough to be born i Norway and go to Primary-, Secondary- and High School, and I’ve got to opportunity to take higher education. But these children do not have the same opportunities, simply because they are born here in this country.
Til tross for at jeg er overrasket over hvor primært folk lever livene sine her er jeg også ekstremt overrasket over hvor gavmilde alle er. Bare på dagsturen vår til markedet fikk vi “Lassi”, en indisk drikk, og “Chai”, en indisk te. På runden vår traff jeg også kvinner som knakk opp nøtter, en gutt som ville jeg skulle ta bilde av han fra bussen hans, og en bestemor som satt på gaten med sine to barnebarn som smilte fra øre til øre. Dette samfunnet er kanskje ikke det rikeste på penger og materielle ting, men de har jammen meg nok kjærlighet å gi.
/ Despite the fact that I’m surprised how primarily people live their lives here, I am also extremely surprised how generous everyone is. During our day trip to the market, we got “Lassi”, an Indian drink and “Chai”, an Indian tea. And I wonder how come that they’re so happy. I met women in the streets who cracked nuts, a boy who wanted me to take a picture of him in his bus, and a grandmother who sat on the street with her two grandchildren who smiled from ear to ear. This community may not be richest on money, but they’re for sure rich on love.
