Grand Canyon. Første gang jeg så dette mesteverket av et naturlandskap var i en historiebok. Jeg kunne ikke føle landskapet, kjenne hjertet pumpe eller pusten forsvinne. Å være der i virkeligheten ville være noe annet. Nå satt jeg i bussen på vei dit og fantaserte om hvor stort og massivt det skulle være, og hvor liten jeg skulle føle meg. På samme tid fantaserte jeg om å føle meg 100% i live. Endelig. Alle fikk utlevert en papirpose vi måtte ha over hodet. Denne skulle vi ikke ta av før vi stod på utsiktspunktet.
/ Grand Canyon. The first time I saw this masterpiece of a scenic landscape was in a history book. I couldn’t feel it, sense it or be able to hear the silence it created. Now I sat in the bus on my way there and fantasized about how enormously big and massive it should be and how small I was gonna feel in compare. At the same time, I imagined to feel 100% alive. Before we entered the rim, everyone was given a paper bag we had to put over our heads. Not before we stood there, in front of the scene, we were allowed to take the paper bag off.
Jeg tok av meg posen. Det neste jeg husker er at hjertet mitt pumper og munnen min åpnes. Sekundene etter slo stillheten meg. Dette landskapet endres hver eneste dag, uten at vi legger merke til det. Hver eneste sky er forskjellig, lyset er forskjellig, og dermed er landskapet konstant i forandring. Ikke en eneste gang på fem millioner har har dette landskapet vært det samme. Jeg antar at Grand Canyon og jeg har noe til felles.. Vi er aldri den samme og påvirkes konstant av været rundt oss.
/ I removed the bag. The next I remember is my heart pumping and my mouth gasping. The seconds after, the silence hit me. This landscape changes every single day, without us recognising. Every single cloud differs, the light differs, and so does the look of the landscape. Not for a million years has this landscape ever been the same. I guess that Grand Canyon and me has something in common. We change during weather, and we change for the good.
Unike kombinasjoner av geologiske farger og erosjonsformer dekorerer Grand Canyon. Tall gir sjelden mening før du kjenner tallene på kroppen, men Grand Canyon er 466 kilometer lang, opp til 29 km bred og 1,6 kilometer dyp. Grand Canyon overveldet sansene mine gjennom sin enorme størrelse. Som å bli forelsket, få barn eller en annen stor opplevelse i livet, må du virkelig være der for å vite hvordan det er å stå på utsiktspunktet og se utover Grand Canyon.
/ Unique combinations of geologic color and erosional forms decorate a canyon that is 277 river miles (446km) long, up to 18 miles (29km) wide, and a mile (1.6km) deep. Grand Canyon overwhelms our senses through its immense size. Just like falling in love, giving birth to a child, or any other big occasion in life, you really have to be there to know what it’s like to be standing on the rim of Grand Canyon.
Da vi spaserte rundt et par timer vi var der, kunne jeg ikke tenke på noe annet enn denne gamle damen jeg så, i en rullestol, som virkelig var helt besatt av det hun så. Det slo meg virkelig ut. Og wow, det begynner å gi mening for meg at verden er en bok, og hvis du ikke reiser, vil du ikke lese mer enn en side. Heldigvis tok noen i hennes familie henne til dette naturskjønne landskapet. Og wow, jeg lurer på hva som gikk gjennom hodet hennes. Kjærlighet? Angrer? Lidenskap?
/ As we strolled around the couple of hours we were there, I couldn’t think of something else than this old lady I saw, in a wheelchair, just truly obsessed with what she sees. It truly struck me out. And wow, it starts to make sense to me, that the world is a book, and if you don’t travel, you won’t read more than one page. Luckily enough, someone in her family brought her to see this scenic landscape. And gosh, I’m wondering what went through her head. Love? Regrets? Passion?
Det er en forferdelig ting, synes jeg, å vente til du er klar til å gjøre det du vil. Jeg har en følelse av at ingen faktisk er klar til å gjøre noe. Jeg tror egentlig det ikke det går an å være klar. Det er bare nå. Generelt er nå like god tid som noe i det hele tatt. Jeg husker jeg satt foran Macbooken min for et år siden og bestilte reisen jorden rundt. Jeg har aldri følt meg fullt forberedt på noe, heller ikke å dra på denne reisen, men de beste tingene i livet har skjedd meg når jeg har tatt beslutningen om å hoppe. Hver gang vi tar den risikoen, bringer det oss kontakt med livet, fordi det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert, så den eneste virkelige risikoen er å holde seg der du ikke lenger er ment å være.
/ It’s a terrible thing, I think, in life to wait until you’re ready. I have this feeling now that actually no one is ever ready to do anything. There is almost no such thing as ready. There is only now. Generally speaking, now is as good a time as any. I remember sitting one year ago in front of my MacBook, booking my trip around the world. I have never felt fully prepared for anything, but the best things in life have happened when I’ve made the decision to jump. Each time we take that risk it brings us more in tune with life, because the only certainty is that nothing is ever certain, and so the only true risk is in staying where you’re no longer meant to be.
