“How does it feel to be home?”
The usual question to be asked upon arrival after being abroad
Before I started travelling around the world, I heard about culture shock, but never really experienced it. What however is too-often overlooked is the idea of reverse culture shock, sometimes known as “re-entry”, the shock of coming home and re-assimilating to your home culture after being abroad.
/ Før jeg startet å reise jorden rundt hadde jeg hørt om kultursjokk, men opplevde aldri dette. Det jeg derimot har fått erfaring med, men som jeg aldri hadde hørt om, er revers-kultursjokk. Dette uttrykket baserer seg på vanskeligheten med å komme hjem og re-assimiliere til egen hjemkultur etter å ha vært i utlandet.
I’ve been back in Norway for weeks now and it’s been a weird transition. Though this is my second time coming back home from overseas, it’s no less strange. When I first came back home after months away, I found Norway to be a very strange place. It was a foreign land all over again. I had forgotten so much about Norway but, more than that, I found the concept of “being back home” far stranger.
/ Jeg har vært hjemme i Norge noen få uker nå, og det er ikke å underdrive at det har vært en svært underlig overgang for meg. Selv om dette er min andre gang med å komme hjem fra langtids reise, er det ikke noe mindre rart. Da jeg først kom hjem etter flere måneder borte, hadde jeg mistet helt kontakten med mitt eget land. Norge ble plutselig svært fremmed. For det første hadde jeg glemt mye om normene til nordmenn, men det jeg synes var vanskeligere å håndtere var konseptet med “å være hjemme”.
To me, the biggest shock of coming home wasn’t cultural — it was simply the shock of being home. To quote Benjamin Button about coming home: “It’s a funny thing about comin’ home. Looks the same, smells the same, feels the same. You’ll realize what’s changed is you.” Often times it feels like it was frozen while you were away only to defrost right when you return.
/ For meg var ikke det største sjokket å justere seg til den norske kulturen igjen — det var rett og slett sjokket over å være hjemme. For å sitere Benjamin Button om å komme hjem: “Det er en morsom ting det å komme hjem. Hjemme ser ut som det samme, lukter det samme og føles ut som det samme. Du skjønner fort ut at det som er forandret, er du.” Ofte føles det ut som om hjemmet ditt var frosset mens du var på reise, men at det tiner når du kommer tilbake.
When I left Hawaii, I was excited to spend time with family, but then all of sudden with one plane ride, the travels suddenly stopped. The brakes slammed and it wasn’t easy to deal with. How do you go from new people and places everyday to the complete opposite and not have a hard time?
/ Da jeg dro fra Hawaii, var jeg glad for å kunne dra hjem for å tilbringe tid med familien, men så plutselig stoppet det som var min største livsopplevelse, med én eneste flytur. Bremsene ga meg en skikkelig bråstopp, og det var ikke lett å håndtere for meg. Hvordan går du fra nye mennesker og steder hver dag til det stikk motsatte, og ikke har det vanskelig?
I realised that transitioning into travelling is nothing in compare to transitioning into your old life. It’s like travelling back in time. How do you put into words how you feel about this transition? The best words to describe the feeling of being home is “weird” or “surreal” or “unstimulating,” but they never fully convey our thoughts.
/ Jeg skjønte fort at overgangen til å legge ut på reise ikke er noe i sammenligning med overgangen til ditt gamle liv. Det er som å reise tilbake i tid. Hvordan forklarer du hvordan du føler deg når du går gjennom denne overgangen? “Rart” eller “surrealistisk” eller “ustimulerende” beskriver best følelsen av å være hjemme igjen, men disse ordene underestimerer tankene og følelsene jeg egentlig bærer på.
Not only do I experience a reverse culture shock, my head is also filled with a limitless amount of study opportunities that I’ll now get to consider. With a diploma everyone could ask for, I’m torn between travelling, studying or finding a way to do both. I’m torn between the old and the new version of me. The version that wants to contribute and the version that wants endless adventure.
/ Ikke bare opplever jeg et omvendt kultursjokk, hodet mitt er også fylt med en ubegrenset mengde studiemuligheter som jeg nå skal vurdere. Med et vitnemål alle kunne bedt om, rives jeg mentalt mellom valget å reise, studere eller finne en måte å gjøre begge deler på. Jeg rives mellom den gamle og den nye versjonen av meg. Den versjonen som ønsker å bidra og den versjonen som ønsker uendelige eventyr.
I’m so grateful that my travels has made me grow on so many platforms I couldn’t have predicted. Documentaries and interaction with wellness cultures across the globe has turned me vegan. Indian and Balinesian spirituality made me practice gratitude writing and meditation. Seeing people live simple yet happy lives opened my eyes for the value of living a less materialistic and more minimalistic lifestyle.
/ Jeg er så takknemlig for at reisene har formet meg og latt meg vokse på plattformer jeg ikke kunne spådd. Dokumentarer og samhandling med kulturer over hele verden har gjort meg veganer. Indisk og balinesisk åndelighet og amerikansk Thanksgiving gjorde meg våken for hvor viktig det er å praktisere takknemlighet og meditasjon. Å se folk leve enkle, men lykkelige liv åpnet øynene mine for verdien av å leve en mindre materialistisk og mer minimalistisk livsstil.
What before was a dream about becoming a clinical psychologist, is now a nightmare if it leads me to stay in an office without little stimuli or growth opportunities. I feel a sense of restlessness, change in values, goals, priorities and attitudes and also negativity towards my native culture. Therefore, I’ve been researching studies in Psychology, Journalism and Arts, Innovation and Entrepreneurship programs in Australia and USA. But, how do I decide my path when I just started to get to know my new self?
/ Det som før var en drøm om å bli klinisk psykolog, er nå et mareritt hvis det fører meg til å bli på et kontor uten stimuli eller vekstmuligheter. Jeg føler på en rastløshet, endring i verdier, mål, prioriteringer og holdninger og også skepsis mot min egen kultur. Derfor har jeg undersøkt studier i psykologi, journalistikk og kunst, innovasjon og entreprenørskap i Australia og USA. Men hvordan bestemmer jeg meg for veien min videre nå som jeg akkurat begynte å bli kjent med min nye identitet?
I believe that I’ll eventually accept my new sense of self, and finally act and dream according to it. I’ll determine how “the new me” looks, fits, acts, and lives here and my family will eventually start to recognize and accept me, while loving me all-the-same. With time and acceptance for what I’ve been going through the last years, I’ll be able to implement my new perspectives that travelling has given me, and hopefully be able to create meaning for not only me, but other ones too.
/ Jeg tror at jeg til slutt vil akseptere den jeg har blitt, og til slutt handle og drømme etter det. Det innebærer at jeg vil bestemme meg for hvordan «den nye meg» vil se ut, vil fungere og vil leve, og familien min vil etter hvert begynne å gjenkjenne og akseptere denne versjonen av meg. Med tid og aksept for hva jeg har gått gjennom de siste årene, vil jeg kunne implementere perspektivene reising har gitt meg, og forhåpentligvis kunne skape mening for ikke bare meg selv; men også andre.
Åh, feeel you! Spennende hva du ender opp med å gjøre. Veldig fint innlegg:-D