PART II / DEL II
What is love? I don’t think love is you anymore. I repeat. I think love never was. I think I just wanted something. Was ready to give myself to something I believed was bigger than myself. And when I saw someone, anyone who could probably fit the part, I made it very much my intention to make you my counterpart. And I lost myself to you, my dear. You took and you took, wrapped me in the word special until I was so convinced you had eyes only to see me, hands only to feel me, and a body only to be with me.
/ Hva er kjærlighet? Jeg tror ikke kjærlighet er du mer. Jeg gjentar. Jeg tror ikke kjærlighet var deg i det hele tatt. Jeg tror jeg bare ønsket noe. Var klar for å gi meg selv til noe jeg mente var større enn meg selv. Kjærlighet. Og når jeg så noen, noen som kanskje kunne fylle den rollen, ble det plutselig min hensikt å gjøre deg til min halvdel. Og jeg mistet meg selv til deg, min kjære. Du tok og du tok, pakket meg inn i ordet spesiell helt til jeg var så sikker på at du kun hadde øyne til å se meg, hender kun til å føle meg, og en kropp kun til å være med meg.
Maybe we’re all looking at it wrong. We think it’s something to search for out there. Something meant to crash into us. On our way out of the elevator, or slip into our chair at a café somewhere, appear at the beach in freaking Thailand, looking the right amount of sexy and intellectual. But I think love starts right here. Everything else is just projection and desire of all our wants, needs and fantasies. But these externalities could never work out if we didn’t turn inward and learn how to love ourselves in order to love other people.
/ Kanskje vi alle ser på det feil. Vi tror det er noe å søke etter der ute. Noe som er ment å krasje inni oss. På vei ut av heisen, slipper ned i en stol på stolen ved siden av oss på en kafé, begynner å snakke til der på en strand i Thailand, og ser ut til å være sånn passe sexy og sånn passe intellektuell. Men jeg tror kjærlighet starter akkurat her. Alt annet er bare projeksjon og ønsker om alle våre ønsker, behov og fantasier. Men disse eksternalitetene kunne aldri fungere hvis vi ikke vendte oss innover og lærte å elske oss selv for å kunne elske andre mennesker.
Love does not look like a person, love is our actions, love is giving all we can even if it’s just the biggest slice of cake. Love is understanding we have the power to hurt one another, but we are going to do everything in our power to make sure we don’t. Love is figuring out all the kind sweetness we serve and when someone shows up, saying they will provide it as you do. Love is to understand each other’s love language.
/ Kjærlighet ser ikke ut som en person. Kjærlighet er handlingene våre. Kjærlighet er å gi alt til og med om det handler om det største stykket av kaka. Kjærlighet er å ha forståelse for at vi har makt til å såre hverandre, men vi skal gjøre alt i vår makt for å ikke gjøre det. Kjærlighet er å finne ut hva vi står for og hva vi ønsker slik at når noen dukker opp, kan man forklare hva man trenger. Kjærlighet er å forstå hverandres kjærlighetsspråk.
Most importantly love like it’s the only thing you know. How, at the end of the day, all this means nothing. These words. Where you’re sitting. Your business. The money. Nothing even matters, except love and human connection. Who you loved, and how deeply you loved them. How you touched the people around you. And how much you gave them.
/ Viktigst, elsk som det er det eneste du vet. For, på slutten av dagen, betyr alt dette ingenting. Disse ordene. Der du sitter. Jobben din. Pengene dine. Ingenting betyr noe annet enn kjærlighet og menneskelig forbindelse. Hvem du elsket, og hvor dypt du elsket du dem. Hvordan du rørte folk rundt deg. Og hvor mye du ga dem av deg selv.
My love, you taught me to be grateful, and that’s what I so desperately try to hold onto right now. I’m grateful for all the small moments that connects the time we spent together. Those moments that made me feel alive, and that reveal themselves to me over and over again. I wish I could capture the moments in my mind, print them and put them on my body to never forget what we were.
/ Min kjære, du lærte meg å være takknemlig, og det er det jeg desperat prøver å holde fast ved akkurat nå. Jeg er takknemlig for alle de små øyeblikkene som forbinder tiden vi tilbrakte sammen. De øyeblikkene som fikk meg til å føle meg levende, og som avslører seg for meg igjen og igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne fange øyeblikkene i tankene mine, skrive ut dem ut og henge dem på kroppen min for aldri å glemme hva vi var.
All the moments, the story. First, the boy in Ubud we had as a guide at the luwak coffee plantation. He thought we were married because we had a spark so bright and full. Second, you played with the kids in the Fiji village, and I teared up inside, thinking of how you would make an incredible father. Third, at the lake by my home place, sipping tea while revealing your inner memories from your childhood. Seeing you cry. And kissing your forehead, telling you it will all be fine. Fourth, the rock shop in San Luis Obispo. You lit up when you got the eye of it. I fell in love with you all over again as you talked so passionately about the rocks and the diamonds and how you, from such an early age, were fascinated by them. When I gave you the necklace, as a sign of my love for everything you are, you kissed me so good. I believed we could’ve lit up the city that night. Fifth. Pink flowers around our necks. Wind in our hair. Kisses on red sand beach and you scaring my soaking wet body in the bamboo forest. Six. Us, playing in the snow, one last time, trying to start all over.
/ Alle øyeblikkene, historien. Først, gutten i Ubud vi hadde som guide på luwak-kaffeplantasje. Han trodde vi var gift fordi vi hadde en gnist som lyste så sterkt. For det andre lekte du med barna i Fiji-landsbyen, og jeg ble så rørt over å tenke på hva vi kunne få til sammen. For det tredje, ved sjøen ved mitt hjemsted, nipper du til te mens du avslører dine indre minner fra barndommen din. Jeg ser deg gråte. Og kysser pannen din og forteller deg at alt vil gå bra. For det fjerde, stein-butikken i San Luis Obispo. Du lyste opp når du fikk øye på den. Jeg ble forelsket på nytt når du snakket så lidenskapelig om bergarter og diamanter og hvordan du fra en så tidlig alder var fascinert av dem. Da jeg ga deg smykket, som et tegn på den kjærligheten for alt du er, kysset du meg så godt. Sammen kunne vi lyse opp byen den kvelden. Femte. Rosa blomster rundt halsen vår. Vind i håret vårt. Eventyr i strålende sol på Red Sand Beach og i regnet i bambusskogen. Seks. Oss, som leker i snøen, en siste gang, der vi prøver å starte på nytt.
Why is it that when the story ends, we begin to feel all of it? Where do you go from here my love, when it’s over and I’m standing between us? Whose side do I run to when every nerve in my body is pulsing for you. When my mouth waters at the thought. When you are pulling me in just by being out there. How do I turn around and choose myself?
/ Hvorfor er det slik at når historien ender, så begynner vi å føle alt så mye sterkere? Hvor går man fra her, min kjære, når det er over og jeg står mellom oss? Hvilken side løper jeg til når hver eneste nerve i kroppen min pulserer for deg. Når munnen min blir full av vann bare ved tanken på deg. Når du drar meg inn mot din vei bare ved å eksistere? Hvordan snur jeg meg rundt og velger meg selv?
I will have to choose myself and make a great life. Like you said it so well: “Sometimes I feel like life is a big cup of paints all mixed together, but it’s up to us to make a beautiful painting with it. And thinking life is perfect is an illusion. Best we can do is make beautiful pieces of art with the chaos and accept what we can’t do and what’s out of our control. Life will always be a beautiful chaos.”
/ Jeg blir nødt til å velge meg selv og lage et godt liv for meg selv. Slik du sa det så fint: “Noen ganger føles livet som en stor kopp med maling mikset sammen, men det er opp til hver og én av oss å lage et vakkert maleri med det. Og det å tro at livet er perfekt er en illusjon. Det beste vi kan gjøre er å lage flotte kunstverk med kaoset og akseptere det vi ikke kan gjøre noe med, og hva som er utenfor vår kontroll. Livet vil alltid være et vakkert kaos, uansett hvordan vi velger å se på det.”
It has been one of the greatest and most difficult years of my life. I learned everything is temporary. Moments. Feelings. People. Flowers. I learned love is about giving. Everything. And letting it hurt. I learned vulnerability is always the right choice because it is easy to be cold in a world that makes it so very difficult to remain soft. I learned all things come in twos. Life and death. Pain and joy. Salt and sugar. Me and you. It is the balance of the universe. It has been a year of hurting so bad but living so good. Making friends out of strangers. Making strangers out of friends. Learning yoga will fix just about everything. We must learn to focus on warm energy. Always. Soak our limbs in it and become better lovers to the world. For if we can’t learn to be kind to each other, how will we ever learn to be kind to the most desperate parts of ourselves.
/ Det har vært et av de største og vanskeligste årene i livet mitt. Jeg lærte at alt er midlertidig. Øyeblikk. Følelser. Mennesker. Blomster. Jeg lærte at kjærlighet handler om å gi. Alt. Og la det gjøre vondt. Jeg lærte at sårbarhet alltid er det riktige valget fordi det er lett å være kald i en verden som gjør det så veldig vanskelig å forbli myk. Jeg lærte at alt kommer i to. Liv og død. Smerte og glede. Salt og sukker. Meg og deg. Det er balansen i universet. Det har vært et år hvor jeg har vært så såret men levd så godt. Gjorde venner ut av fremmede. Gjorde fremmede ut av venner. Lærte at yoga vil fikse omtrent alt, og for alt det andre vil det alltid være mammas armer. Vi må lære å fokusere på varm energi. Alltid. Dyppe lemmene våre i det og bli bedre elskere av verden. For hvis vi ikke kan lære å være snille mot hverandre, hvordan vil vi noen gang lære å være snille mot de mest desperate delene av oss selv.
You have made it to the end. With my heart in your hands. Thank you. For arriving here safely. For being tender with the most delicate part of me. Sit down. Breathe. You must be tired. Let me kiss your hands. Your eyes. They must be wanting of something sweet. I am sending you all my sugar. I would be nowhere and nothing even close to what I am now without you. You’ve helped me become aware of parts of myself I didn’t pay attention to before. Do you have any idea how much of a miracle you are? How lovely it’s been. And how lovely it will always be. I am kneeling before you. Saying thank you. I am sending my love to your eyes. May they always see goodness in other people, like we practiced together. And may you always practice kindness and gratitude. May we see each other as one. May we always stay grounded. Rooted. Our feet planted firmly onto the earth. You do not just wake up and become the butterfly. Growth is a process. We began with honesty, let us end in it too.
/ Du har holdt ut til slutten. Med mitt hjerte i hendene dine. Takk skal du ha. For å ankomme trygt her. For at du har vernet om med den mest delikate delen av meg. Hjertet mitt. Sitt ned. Pust. Du må være sliten. La meg kysse hendene dine. Øynene dine. De må være ute etter noe søtt. Jeg sender deg alt sukkeret mitt. Jeg ville vært ingensteds og ingenting i nærheten av hva jeg er i dag uten deg. Du har hjulpet meg å se på de delene av meg jeg alltid har valgt å ignorere. Har du noen idé om hvilket mirakel du er? Hvor nydelig det har vært. Og hvor nydelig det alltid vil være. Jeg knelder foran deg. Sier takk. Jeg sender kjærlighet til øynene dine. Måtte de alltid, alltid se godhet i andre mennesker, som vi praktiserte sammen. Og måtte du alltid, alltid utøve vennlighet og takknemlighet. Måtte vi se hverandre som den gangen vi var én. Måtte vi alltid være jordnær. Forankret. Med føttene plantet godt på jorden. Og hodet svevende over skyene. Man våkner ikke og blir sommerfuglen. Nei. Vekst er en prosess. Vi begynte med ærlighet, og nå har vi endt med det også.
Rupi Kaur / Martine Sorthe
Herregud, dette er noe av det vakreste og mest ærlige jeg noensinne har lest. Tusen takk for at du deler dette med verden! Ble helt bergtatt her jeg satt og leste, du skriver utrolig bra. Sender varme tanker til deg!
Så fint at du tok deg tid til å føle på ærligheten min, og at du ble bergtatt. Stor klem tilbake!
Jeg forstår deg veldig godt. Kjenner det akkurat som du beskriver! Lykke til på veien videre!
Tusen takk for støtten, Dirk!
Det var jo så lite! Ønsket jeg kunne støtte deg mer! Jeg håper du har mennesker rundt deg du kan snakke med! Om ikke har jeg to empatiske ører å låne! 🙂 De har jeg heldigvis ikke mistet til tross av mørket…
Ohhh Martine,
I’m sitting here and reading this (and the last posts) with tears running down my face. You are the kindest persons “I met” through the internet and I always granted you every adventure, trip and feeling you shared with us on social media (in a positive way!!!). It breaks my hard but I’m also very impressed, because these words show again how strong you are. Thank you so much for being so honest! I wish you all the best and send you lots of hugs and strength! It might be a very dark time for you rn But I’m pretty sure the sun will shine for you very soon! Greetings from Germany – Hannah <3
Dear Hannah. I’m grateful for you keeping up with me and my journey that I’ve chosen to share with the world. I’m kneeling in front of you, saying thank you for your tears, for the love, for the compassion and for sending me strength in the darkness. Your words make me feel sunlight again. And Hannah, I’ll answer your email about coaching when my head is above water and I’m ready to give myself to something bigger again.
Jeg blir imponert igjen og igjen av å følge med på deg fra avstand via over sosiale medier. Du er klok, sterk og vakker fra innsida. Jeg sender deg en varm klem og håper inderlig det går bra med deg. Jeg vet du er sterk og jeg vet du vil bli enda sterkere av det du går gjennom nå, men fra en tjue år gammel Martine til en annen: det er lov å feile i sorgen også. Det er lov å ikke “få til” å være sterk. Du har lov til å bare slippe deg løs og være lei deg og sinna og oppgitt. Også kan du tørke tårene og fortsette med det du er så flink til, nemlig å være den beste versjonen av deg selv.
Kjære navnesøster. Blir rørt over hvor lenge du har fulgt meg og fortsatt står ved min side. Du sier absolutt noe som er forferdelig viktig men lett å glemme i positivitetstyranniet, at det er lov å føle seg maktesløs og håpløs. Det er lov å kjenne på følelser også når det står på som verst. Jeg skal love deg, at bak fasaden er det tårer, frustrasjon og oppgitthet, og jeg tillater meg selv å føle meg tom. Det vakre i det hele er jo at tomhetsfølelsen vil sakte men sikkert fylles på med nye mennesker og minner når jeg nå går inn i et nytt kapittel av livet.