I skrivende stund er det kvinnedagen, 8. mars. En dag som feirer hva kvinner har oppnådd og hva vi kan oppnå. En dag som minner verden på at kvinner skal ha de samme rettighetene som menn – økonomisk, sosialt, kulturelt og politisk. Under vårt opphold i landsbyen Tordi entret jeg en annen realitet enn hva jeg er vandt til. Men jeg ble overrasket over hvor høyt kvinnene ble verdsatt og hvor mange jenter som fikk gå på skolen. Jeg ble stolt over verden.
/ Today is the Women’s International Day, March 8. A day that celebrates what women have achieved and what we can achieve. A day that reminds the world that women should have the same rights as men – economically, socially, culturally and politically. During our stay in the village Tordi I entered another reality than what I’m used to. But I was surprised over how highly women were valued and how many girls that got to go to school. I was proud of the world.
To orienteringer hadde vi i landsbyen. Den første på kvelden da vi ankom og den siste like før vi dro videre til Pushkar. På disse to orienteringene ble jeg kvitt en hel rekke fordommer. Disse fordommene jeg hadde mot fattigfolket viste seg å være helt ubegrunnede. Første kvelden da vi entret gatene kom det løpende barn mot oss som lignet solstråler. “What’s your name?” og “Where are you from?” var stort sett det de ønsket å vite. Jeg spurte om de gikk på skolen. Det gjorde de fleste.
/ We had two orientations in the village. The first evening when we arrived and the last just before we went on to Pushkar. During these two orientations I got rid of a whole range of prejudices. These prejudices I had against poor people proved to be totally unfounded. The first evening when we entered the streets, children came running against us and asked what our name was and where we were from. I asked if they attended school. Most of they did.
Vi gikk videre inn i landsbyen og møtte en familie som drev postkontoret. Mannen i familien ville selvsagt ha adressene våre. Jeg fikk også hans slik at jeg kan sende han bildene fra landsbyen. Det syntes han var fryktelig stort, for han hadde aldri hatt et visuelt bilde i huset sitt.
/ As we proceeded into the village we met a family who ran the post office. The man in the family asked for our addresses. I also got his so that I can send him pictures of the village. It seemed like he was very excited about that, simply because he has never ever had a visual image in his house.
Videre møtte vi en mann som gladelig ba oss inn i butikken sin. Der fikk vi en karamell, som smakte ekstremt mye bedre enn den gjør hjemme. Kanskje fordi det er så lenge siden jeg har spist en? Det er rart hvor mye mer man setter pris på det man normalt liker når man har vært foruten en stund.
/ Furthermore, we met a man who gladly asked us to come into his shop. We sat down, and he gave me a caramel, which tasted extremely much better than it does at home. Perhaps because it is so long since I’ve eaten one? It’s strange how much more you appreciate what you normally do when you’ve been without it for a while.
Den siste dagen besøkte vi landsbyen en siste gang. Det som gjorde mest inntrykk var hvor stolte barna var av skolebøkene sine. Spesielt et søskenpar, en jente og en gutt, som satt utenfor skoleporten og ventet på at den skulle åpne, gjorde inntrykk. Gutten viste meg boken sin. “Ship, ship, ship, ship” stod det om og om igjen. Han hadde fått 100% på glosetesten.
/ The last day we visited the village one last time. What made the greatest impression was how proud the children were of their school books. I will never forget the siblings who sat outside the school gate waiting for it to open. The boy showed me his book. “Ship, ship, ship, ship” it said over and over again. He had gotten 100% on his test. And he was so proud.
