Dagene går over i måneder – som går over i år. Slik blir årene liv. Og det er i hverdagene – på en onsdag – livet leves og holdningene formes. I nyttårstalen ved inngangen til 2016 henviste kongen til Pippi Langstrømpe og sa: ”Den som er veldig sterk, må også være veldig snill”. Jeg tror det er opp til enhver å tolke hva Pippi mente med dette. Vi står ved utgangen av året og ved inngangen til et nytt. Derfor er det på tide å spørre: Har du vært sterk? Har du vært snill?
Jeg er enig med Pippi og mener at de som har overskudd har en plikt til å være medmenneskelig og strekke ut en hånd til de som trenger det som mest. Siden jeg nå både står ved inngangen til et nytt år og ved inngangen til tjueårene har jeg overskudd av tid og overskudd av kjærlighet. Jeg ønsker å følge drømmen min om å bidra med egne hender og utforske hvem jeg er og hva jeg står for gjennom noe annet enn skolebøker. Ikke minst vil jeg bevise for meg selv og andre at det fortsatt finnes mye godt i verden – både i mennesker og i steder.
Den første måneden skal jeg tilbringe i Cape Town som frivillig på et ”Children’s Recovery Hospital”. For prosjektet Hope Journey skal jeg jobbe fem dager i uken og bo på et hostel for frivillige. For noen familier som bor i ”townships” er det vanskelig å holde medisin nedkjølt, holde sårene rene og overvåke barns bedring, så dette sykehuset møter et viktig behov blant Cape Towns fattige familier. Akkurat som alle andre barn, trenger disse små kjærlighet og oppmerksomhet fordi ansatte ofte er for opptatt. Derfor er frivillige verdsatt.
Det er flere grunner til at jeg reiser jorden rundt akkurat nå.
Blant annet ønsker jeg for min egen del å utforske om reising kan være en kur for jenter med det velkjente flink-pike-syndromet. Jeg er nemlig en av disse. De har «bedre karakterer enn noensinne, bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før. Men aldri har de slitt mer med prestasjonspress, stress og psykiske plager.» Kan man bli mer lykkelig av å oppleve kulturforståelse i praksis og ved å foreta et rolleskifte fra å være flink-pike med full kontroll til å leve som backpacker i noen måneder? Jeg ønsker å bryte ned tabuer og besvare dette.
For det andre ønsker jeg å motbevise terroristene. Jeg vil ikke slutte å reise fordi en terroristorganisasjon bruker skremselspropaganda for å innprente hjernen vår med deres egen agenda. Aldri skal terroristene få hemme min bevegelsesfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. Sist men ikke minst lar jeg ikke krig og konflikt komme mellom meg og mine medmennesker. Jeg nekter å vise en kald skulder til fremmede i frykt for at de kan være en del av 0.000001 % uverdige terrorister på denne jorden. I stedet velger jeg med denne reisen å formidle kjærlighet og håp, i stedet for håpløshet og frykt.
Sist men ikke minst håper jeg å gjøre noe med maktesløsheten så mange i det vestlige samfunnet føler på. Møtet med verdens lidelse beveger samvittigheten vår fra lokal til global. Tonnasjen av verdenssmerte overvelder oss. Denne avmakten utsetter oss for et moralsk stress som kan skade både mennesket og samfunnet. Noen blir triste og går inn i sorg, andre blir redde og sinte. Mange flykter inn i Titanic-syndromet: Verden synker uansett. Hvorfor ikke nyte den siste tid i dype drag på første klasse? Jeg hører på Gandhi: Den forandring du vil se i verden, må du være selv.
I stedet for å bli tafatt, poste instagrambilde med hashtaggen #SAVEALEPPO og grine seg selv til søvn over hva man ikke kan gjøre noe med, tenk heller på hva man kan utføre for å gjøre verden til et bedre sted.
Hva med å erstatte sydenferien, den nye it-vesken eller de mange restaurantbesøkene med noen ukers frivillig arbeid i et land du aldri har vært før? I stedet for å bidra økonomisk og oppnå en kortvarig god samvittighet, kan du faktisk – med egne hender – gjøre en forskjell for både deg selv og den du hjelper. Du kan på samme måte som på en sydenferie legge fra deg mas og jag, bare at du isteden for å ligge i en sydenstol kan lære et barn å lese.
Det er ikke slik at man ikke kan jobbe frivillig lokalt i Norge. Tvert i mot kan man på så mange måter bidra. Til eksempel lagde jeg i år tolv personlige julekort, ga en klem og en god prat til hver av beboerne på sykehjemmet jeg jobber på. Å se hvordan ansiktene deres lyser opp av glede eller at noen feller en tåre, er hva glede egentlig handler om. Du kan også gjøre en forskjell for enkeltindividet. Hva med å bli aktivitetsvenn for en dement, øvelseskjøre med en flyktning eller hjelpe en skoleelev med å forbedre seg i et fag? Det er uendelige muligheter for den som ikke setter begrensninger og lager unnskyldninger for seg selv.
La meg påminne dere om at vi chatter døgnet rundt, mens livet renner stille forbi. Vi ser ikke de første solstrålene som så lett danser over svaiende kornåkrer, de bomullslette skyene som haster over himmelen, eller snøkrystallenes fredfulle ferd mot jorden. Og verst av alt: Vi slutter å se våre medmennesker som vi før møtte i togkupeen, på busstoppet, på jobb eller til og med rundt frokostbordet.
Vi må ikke glemme at de rundt oss er mennesker akkurat som oss: Den tiggende kona utenfor kjøpesenteret som ikke engang får et vennlig smil, den gamle mannen på gamlehjemmet som har sin unike livshistorie, men som ingen har tid til å høre, eller den lille jenta som sitter alene i busskuret og ensom venter sammen med mennesker som ikke er tilstede. Er nordmenn blitt så opptatt av å tenke på oss selv og våre liv at vi ikke lenger har tid til å se andre, verken her hjemme eller i utlandet?
Med det nye året i horisonten er én ting klinkende klart for meg: Enkeltmenneskers liv og lykke ligger ofte i våre egne hender. Vi har råd til å være rause, både i lokalsamfunnet og i global sammenheng, ikke bare på grunn av vår økonomi – men fordi vi har trygghet og overskudd som gjør oss rustet til å dele. Vær så snill å åpne øynene og se andre. Ha en riktig god jul og et lykkelig nytt år!
Translation: The days pass over into months – that goes over into a year. That’s how the years become a life. And it is in every day – on a Wednesday – life is lived and attitudes formed. In the New Year’s speech at the beginning of 2016 the Norwegian king referred to Pippi Langstrømpe and said: “Whoever is very strong, must also be very kind.” I think it is up to everyone to interpret what Pippi meant by this. We stand at the end of the year and at the beginning of a new one. Therefore, it is time to ask: Have you been strong? Have you been kind?
I agree with Pippi and believes that those who have a little too much has a duty to be compassionate and stretch out a hand to those who need it the most. Now, I find myself at the entrance to a new year and at the entrance to the twenties. I have a lot of time and a lot of love. I want to follow my dream and contribute with my own hands and discover who I am and what I stand. Not the least, I want to prove to myself and others that there is still much good in the world – both in people and in places.
I will spend the first month in Cape Town as a volunteer at a “Children’s Recovery Hospital”. For the project Hope Journey I’ll work five days a week and stay in a hostel for volunteers. For some families living in “townships” is it hard to keep medicine refrigerated, keeping wounds clean and monitor the child’s recovery, so this hospital meets an important need among Cape Town’s poor families. Just like any other children, these little ones need love and attention because employees often are too busy. Therefore volunteers are appreciated.
There are several reasons why I travel around the world right now.
Among other things I want for my own part to discover whether traveling can be a cure for girls with the familiar good-girl syndrome. I’m namely one of these. They have “better grades than ever, using less drugs and are more conscientious than before. But never have they struggled more with performance pressure, stress and psychological distress.” Can one become more happy by traveling? Can one be more happy by trying to live without full control and by living more in the moment?
Secondly, I want to prove the terrorists wrong. Never shall terrorists stop my freedom of movement, freedom of religion and freedom of expression. Last but not least, never will war and conflict come between me and my fellow human beings. I refuse to show a cold shoulder to strangers because of the fear that they may be part of 0.000001% unworthy terrorists on this earth. Instead I choose with this journey to convey love and hope, instead of hopelessness and fear.
Last but not least, I hope to do something with the powerlessness so many in the Western society know so well. The meeting with the world’s suffering moves our consciences from local to global. Tonnage of the world pain overwhelms us. This powerlessness expose us to a moral stress that can harm both man and society. Some are sad and go into mourning, others become frightened and angry. Many flee into the Titanic syndrome: The world will go under anyway. Why not enjoy the last time in deep drag on first class? I listen to Gandhi: Be the change you want to see in the world.
Instead of being irresolute, post instagram pictures with the hashtag #SAVEALEPPO and cry yourself to sleep over what you can not do something about, think rather what you can do to make the world a better place.
What about replacing your vacation, the new it-bag or the many restaurant visits with a few weeks of volunteering in a country you have never been before? Instead of contributing financially and achieve a momentary good conscience, you can actually – with you own hands – make a difference for both yourself and the person you help.
It’s not that you can not volunteer locally in Norway. Actually, one can in many ways contribute. For example, this year I created twelve personalized Christmas cards, gave a hug and a good chat to each of the residents at the nursing home I work on. Seeing how their faces lit up with joy or when anyone shed a tear; that is what happiness is all about. You can also make a difference for the individual. What about becoming an activity friend for a demented, practice driving with a refugee or help a pupil to improve its performance in a subject? There are endless possibilities for those who do not set limits and make excuses for themselves.
Let me remind you that we chat all the time, while life flows quietly before us. We do not see the first rays of sunshine that so easily dances at swaying cornfields, the cotton light clouds that urgent cross the sky, or the snow crystals peaceful journey towards the earth. And worst of all: We stop seeing our fellow human beings that we before met at the train, at the bus stop, at work or even around the breakfast table.
We must not forget that those around us are people just like us: The begging wife outside the mall that does not even get a friendly smile, the old man which has its unique life story, but no one has time to listen to, or the little girl sitting alone in a bus shelter, lonely waiting along with people who are not present. Have Norwegians become too keen to think about ourselves and our lives that we no longer have time to see others?
With the new year in the horizon, one thing is very clear to me: Happiness often lies in our own hands. We can afford to be generous, both in the community and in the global context, not only because of our economy – but because we have confidence and excess that makes us able to share. Please, help the ones in need and open your eyes. Have a Merry Christmas and a happy new year!
