Det er medias jobb å gi deg konstant dekning på alle terrorhandlinger i verden. Det er din jobb å sørge for at du motvirker alle de giftige nyhetene og nedkjemper din egen overhengende paranoia. Med en verdensbefolkning på 7,4 milliarder mennesker vil det alltid være fryktelige og avskyelige mennesker. Det er tapperheten til de som lever sine liv i frykt for terror hver eneste dag som inspirerer meg til å minne folk om at det fortsatt er mye godt i verden – både i mennesker og steder. I januar trosser jeg advarslene om terror og jeg trosser forventningspresset om å hoppe rett på studiene. Jeg skal reise jorden rundt.
Jeg kan ikke annet enn å bli varm i toppen over hver ”hold deg trygg”-melding jeg får. ”Det er bedre å holde seg hjemme – her er vi trygge,” sier de. Vil det si at jeg ikke skal fortsette å leve dagen min som normalt? Som om jeg ikke allerede tar de nødvendige sikkerhetsforanstaltningene til å begynne med? Som om jeg skulle begynne å vise en kald skulder til fremmede i frykt for at de kan være en del av 0.000001 % av uverdige terrorister på denne jorden? Jeg forstår følelser, og jeg er velsignet fordi jeg har folk som bryr seg så mye, men jeg merker raskt den vesentlige forskjellen mellom bekymring og paranoia. Tidslinjen synes å bli fylt med mer av den sistnevnte.
Jeg vil ikke slutte å reise fordi en terroristorganisasjon bruker skremselspropaganda for å innprente hjernen vår med deres egen agenda. Jeg vil ikke slutte å være politisk engasjert fordi en ensom ulv for fem år siden valgte å sprenge regjeringskvartalet og skyte uskyldige ungdommer på Utøya. Sist men ikke minst nekter jeg at terroristene skal hemme min bevegelsesfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. Media derimot, presenterer subtile fortellinger for å minne oss på hvor farlig, skremmende og fryktelig alt utenfor komfortsonen i våres eget hjem er. Derfor ender de fleste opp med å holde seg i Norge, og støtt og stadig oppdatere seg på ”dagens terrorangrep” på nettavisene.
Nordmenns reaksjoner på terrorangrep i utlandet virker å være ganske gjenkjennelig. Man tar avstand fra terroren og viser medlidenhet med det rammede landet ved å bytte profilbilde til landets flagg og hashtagge (#PRAYFORPARIS). Videre skrives det artikler om samhold, menneskerettigheter og demokrati. Å sørge gjennom bruk av sosiale medier har blitt en form for terapi. I samme åndedrag får høyrevridde parti med streng innvandringspolitikk paradoksalt nok større oppslutning. Bare ta en titt til presidentkampen i USA.
Vet du hva jeg hater med frykt? Det faktum at vi legger så mye makt i potensielle trusler av noe som ikke engang har skjedd ennå. “Vel, hva om vi er neste?” hvisker tankene dine. Er det virkelig slik vi vil leve? I en isolert og paranoid boble fylt med fremmedfrykt? I en konstant redsel som gjør at vi titter oss over skulderen og skanner hver eneste person vi går forbi på gaten? Sist jeg sjekket, løste nemlig bekymringer null problemer. Og det forbedret heller ikke livskvaliteten.
Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig balansen i vår mentale helse er. Hvis vi tilbringer timevis med å forurense sinnet vårt med medias ensidige fortellinger, uten påminnelser om fremgang og håp, vil tankesettet vårt i hovedsak bli negativt vridd. Verden er en stor plass. En som er befolket med fantastiske, kjærlige, og produktive mennesker fra hele verden. Vi kan fortsette å fokusere på de dårlige eplene hver gang terror rammer mennesker, eller vi kan dyrke et samfunn av mennesker som nekter å kjøpe seg inn i deres fryktfylte propaganda.
Angsten for terror er irrasjonell, og derfor lar jeg den ikke stoppe meg. Jeg hater å bringe statistikk inn i dette og late som terroristangrep ikke er en stor greie, fordi det er de. Men statistisk sett er sjansene for å dø i et terrorangrep i verden 1 i 9,3 millioner. I kontrast, er det 11 ganger mer sannsynlig at du dør av å skli i dusjen, det er 16 ganger større sannsynlighet for å dø av lynet og 500 ganger større sannsynlighet for å dø i en bilulykke. Det er også 2 ganger mer sannsynlig at du blir en astronaut, 3 ganger mer sannsynlig at du ser en UFO i dag og 14 ganger mer sannsynlig å vinne en gullmedalje i OL. Hvis sjansene for å bli angrepet er så forsvinnende liten, hvorfor skal man la frykten for terrorisme vinne over det frie liv?
Fra januar skal jeg reise et halvt år jorden rundt. Er jeg bekymret? Selvfølgelig. Vil jeg være mer forsiktig? Helt sikkert. Men er jeg redd nok til å avbryte turen? Absolutt ikke. Sorry terrorisme, men du vil ikke stoppe meg fra å elske, leve, og spesielt reise. Så ikke la det stoppe deg heller.
Translation: While it’s the fear-mongering media’s job to give you the play-by-play on every negative, horrific, and terror act of the world, it’s also your job to make sure you’re countering all that toxic news to fight your impending paranoia. With the world’s population being over 7 billion people, there will be horrible and despicable ones in the playing field. And while my heart goes out to all the countries who live in fear for their lives daily because terrorism is nothing new to them, words don’t do justice to adequately salute their bravery and optimism. And it’s that same bravery that inspires me to continue reminding people that there is still so much good in the world — both in people and in places.
I can’t help but cringe at every “be safe” text message I get throughout a year, because does that imply I shouldn’t go on about my day as usual? As if I don’t already take the necessary safety precautions to begin with? As if I should start turning a cold shoulder to strangers in fear they might be a part of the 0.000001% of disgraceful terrorists on this Earth? I understand the sentiment, and I’m blessed to have people who care so much, but I want to quickly note the huge difference between concern and paranoia. Because my timeline seems to be filled with more of the latter.
While the continent of Europe is incredibly large, I won’t stop traveling because a terrorist organization wants to use scare tactics to condition our brains to buy into their agenda. I remember those exhausting days of 72-tabbed browsers to stay updated and informed on all the threats and tragedies around the world. Subtle narratives by the media to remind me how dangerous, scary, and horrible everything outside the comfort of my home was.
You know what I hate about fear? The fact that we put so much power in the idea or potential threat of something that hasn’t even happened yet. “Well, what if we’re next?” your mind whispers. Let’s live every day looking over our shoulders to ensure our safety then, yeah? Last I checked, worrying solved ZERO problems. And it definitely didn’t bring about any solutions either.
I can’t stress enough how important the balance of our mental health is. If we spend hours polluting our minds with the one-sided narratives of the media and bigoted politicians, never countering that negativity with beautiful reminders of progress and hope, then your mind will be rotting by the second. I want this to be nothing more than a reality check that the world is a BIG place. One that’s populated with awesome, loving, and productive human beings from all over the world.
We can continue to focus on the bad apples every time danger strikes, or we can cultivate a society of people who refuse to buy into their fear-filled propaganda. In the same breath, do we realize how ridiculous we sound trying to shame and one-up each other to own the title for the country or city that deserves the most grieving or media coverage?
The world is conditioned to only feeling compassion for those it relates to most — war and poverty-stricken areas, unfortunately, are at the bottom of that totem pole. At the end of the day, just realize we’re all sick. We’re all hurting. We’re all in a global hospital of poverty, terror, and corruption. But instead of focusing on working towards healing, we rather run around to other hospital rooms telling people to look at your wounds to see how much your hashtagged country is hurting. To see the struggles your flag banner is facing. To feel the pain your shared articles are enduring.
It’s sad that even in tragedy, we find ways to knock each other down even lower, instead of banning together to fight against the terrorism that caused this to begin with. Keep bannering up your profile pictures to the country of your choice. Keep prayer hashtagging cities of the places you’re hurting for the most. But most importantly, keep spreading the positive energy and awareness the world needs. And in doing so, understand there’s enough room for us ALL to heal and stand in solidarity without dismissing the wounds of other people in the process.
Above all else, just keep work for peace, because that’s something that just about every country in this world can use right about now. And if you’re going to operate on solely emotions, let it be the ones most synonymous to kindness and love. Sorry terrorism, but you won’t stop me from loving, living, and especially traveling. So don’t let it stop you either.
<a href=”https://www.bloglovin.com/blog/14261211/?claim=z245ypfcejc”>Follow my blog with Bloglovin</a>
