You know when you get to a new place and you’re a bit nervous about checking it out? That’s not really been a problem here in the Sacred Valley. I wake up every day with birds singing, sunlight shining over the mountain peaks, through the windows and into my villa. The nature surroundings spell me with some sort of star dust, wanting me to explore every single day.
/ Du vet når du kommer til et nytt sted og du er litt nervøs for å sjekke ut området? Det har ikke vært et problem her i Sacred Valley. Jeg våkner hver morgen med syngende fugler, solstråler som skinner over de høye fjelltoppene, gjennom vinduene og inn i villaen min. Naturomgivelsene kaster stjernestøv over hele meg og gir meg lyst til å dra på eventyr hver dag.
One day, I took my backpack and filled it with my camera, my open mind and poor Spanish-skills, and took a 2 hour walk in the valley to the waterfall Las catarata de arin. I ate a lunch and had the absolute most tasty Chai Latte at Viva Peru Café before starting my walk. My hosts, Bryan, who’s from England and Gabriel, who’s from Argentina, started this café 19 years ago when then fell in love and moved to Peru. Can you believe the power of love now, or what?
/ En dag tok jeg ryggsekken min og fylte den med kameraet, tankene mine og mine elendige spansk-ferdigheter og tok en 2 timers gåtur inn i dalen til et fossefall kalt Las catarata de arin. Jeg spiste lunsj og hadde den mest smakfulle Chai Latten på Viva Peru Café før jeg startet turen. Eieren av Airbnb’en jeg bor i, Bryan, som er fra England og Gabriel, som er fra Argentina, startet kaféen for 19 år siden da de ble forelsket i landet og i hverandre og flyttet til Peru. Tror du på styrken av kjærlighet nå, eller?
When the Chai Latte was no longer in the cup, but in my stomach, and I had talked to locals and tourists in the Café, I went for the little adventure. All I had was a map that Bryan had given me, that basically looked more like a treasure map for kids. Little did I know that this map would bring me through the most astonishing landscape I’ve seen in a while.
/ Når Chai Latten ikke lenger var i koppen, men i magen min, og jeg hadde snakket med lokale og andre turister i kaféen, startet eventyret. Alt jeg hadde var det hjemmelagde kartet Bryan ga meg, som helt ærlig lignet mer på et skattekart for barn. Lite visste jeg om at dette kartet ville ta meg gjennom det mest kontrastfylte landskapet jeg hadde sett på en god stund.
With the sun setting, I strolled through green corn fields, passed locals working hard for their family and still smiling and greeting like no one else would. “Hola Señorita! Buenos dias?” children run up to me and ask. As I walked closer to their house, I saw their whole family had just been washing themselves in a little bowl of water outside, surrounded by their porks, sheeps and cows.
/ Mens solen sakte men sikkert gikk mer og mer ned, vandret jeg gjennom grønne mais-åkre, passerte lokale som jobbet hardt for familiene sine og fortsatt smilte og hilste som få. Barn løpte bort til meg og sa: “Hola Señorita! Buenos dias?”. Når jeg gikk nærmere husene deres la jeg merke til hvordan hele familien nettopp hadde vasket seg selv med et lite kar, midt blant grisene, sauene og kyrne sine.
I continue, showing the map to a local kid with dirty clothes but a smiling face and a brand new bike. “Waterfall?” and I point at the treasure map. He don’t understand me before I spell the name of it in Spanish, understandably. So proud of his bike, he follows me a bit on the road to show me where I am gonna take left. When he waves good bye, I say to him: “Remember waterfall.” He nods and smiles. Hopefully I learned him something that he can feel confident about. I know that learning a kid something is probably the best gift you can give them.
/ Jeg fortsetter i litt forvirring, og viser kartet mitt til en av barna som har ganske skitne klær men smilende fjes og en helt ny sykkel. “Waterfall?” sier jeg og peker på skattekartet. Han skjønner ikke før jeg beskriver fossefallet på spansk. Så stolt av sykkelen sin er han at han følger meg store deler av veien helt til dit jeg skal ta til venstre. Når han vinker farvel, sier jeg til han: Remember waterfall.” Han nikker og smiler. Jeg håper jeg lærte han noe som han kan føle seg stolt over. Jeg vet at det å lære bort noe til et barn kanskje er den største gaven man kan gi dem.
Still thinking about the kid as he leaves me and I continue on my own, I hear the sound of water clearer and clearer. I sneak through the forrest, turn around a corner and there it is. The waterfall on the left side and the mountain peaks I’ve admired from the windows in my house. When I finally get up there and can feel the water mist on my mist, I close my eyes and think: “It isn’t about seeing the Waterfall, it’s about the journey to get there.”
/ Mens jeg fortsatt tenkte på gutten og fortsatte på egenhånd, hører jeg lyden av fossefallet klarere og klarere. Jeg sniker meg på en liten sti gjennom en skog, går rundt en sving og der er det. Fossefallet på min venstre side og de høye fjelltoppene som jeg har sett fra villaen min på min venstre. Når jeg endelig kommer til toppen og kan kjenne vanndråpene i ansiktet mitt, lukker jeg øynene og tenker: “Det handler ikke om å se fossefallet, det handler om eventyret som tar deg dit.”
