One of highlights of traveling in Peru is to see Machu Picchu with my own eyes. In a spectacular location, it’s the best-known archaeological site on the continent. This awe-inspiring ancient city was never revealed to the conquering Spaniards and was virtually forgotten until the early part of the 20th century. The site manages to retain an air of grandeur and mystery, despite all of the tourists coming here.
/ Et av høydepunktene ved å reise i Peru er å se Machu Picchu med egne øyne. Denne attraksjonen er lokalisert i en spektakulær plassering i fjellet. Denne inspirerende gamle byen ble aldri åpenbart for de erobrende spanjolene og ble nesten glemt frem til tidlig på det 20. århundre. Til tross for at det er en attraktiv attraksjon for turister har Machu Picchu beholdt følelsen av luft, storhet og mystikk.
I wanted to spend a full day up in Machu Picchu. Therefore, my driver took me from Calca in the morning to Ollantaytambo to catch the train from there. I traveled with the 8am Vistadome PeruRail train to Machu Picchu. I don’t think I could’ve enjoyed it more, cause I got a seat with windows nearly all around me – in front of me and to my left.
/ Jeg ville bruke en full dag på Machu Picchu. Derfor kjørte taxisjåføren min meg fra Calca på morgenkvisten til Ollantaytambo hvor jeg tok toget fra. Jeg tok 8:00-toget med Vistadome PeruRail til Machu Picchu. Jeg tror ikke jeg kunne kost meg mer, for jeg fikk et sete som hadde vindu både til venstre, over og foran meg.
While eating breakfast, I could look at all the backpackers walking along the train road and I could adore how the landscape transformed during the one and a half hour trip. It started being quite dry around Ollantaytambo, but it didn’t take long before it turned into a more tropical, green and flourished landscape.
/ Mens jeg spiste frokost kunne jeg se backpackerne gå langs togskinnene, enten til eller fra Machu Picchu, og jeg ble vitne til hvordan landskapet stadig forandret seg gjennom den en og en halv timers togturen. Det startet med å være ganske tørt i starten av togturen rundt Ollantaytambo, men transformerte seg ganske raskt til mer tropisk, grønt og frodig landskap.
I met my guide Alberto when arriving the train station in Machu Picchu. From the modern city of Machu Picchu, we took a bus along a zic-zac road up into the actual architectural site. I couldn’t believe I was there to see it, feel it, embrace it and learn the history! We started by seeing the terraces and the view tower where the quechua-people grew their vegetables. From the view tower we got the view that I’ve seen on post cards and history books.
/ Da jeg ankom togstasjonen i Machu Picchu møtte jeg guiden min Alberto. Fra den moderne byen av Machu Picchu hvor turister ankommer tok vi en buss langs en zic-zac-vei opp til det som faktisk er Machu Picchu. Jeg kunne ikke tro at jeg var der for å se, føle og omfavne følelsen av å se Machu Picchu med egne øyne og lære om historien. Vi startet ved å se terrassene og utsiktspunktet hvor quechua-folket produserte grønnsakene sine. Fra utsiktspunktet fikk jeg den utsikten man ser på postkort og i historiebøker.
From there, we walked to the bridge that connected the quechua people to the Amazon. There were namely two ways he quechua people could take; one of them took them to the Amazon and the other one to Cusco. After walking carefully along the mountain side on this very narrow road, we arrived the bridge. Luckily, I must say, we didn’t have to cross the bridge. The bridge consist of a couple of sticks, along the mountain-side. The reason for these sticks were to keep enemies away from the Amazon. So that when enemies approached, the Incas just removed the sticks. Then, it was impossible for the enemies to approach Machu Picchu.
/ Videre gikk vi til broen som førte quechua-folket til Amazonas. Det var nemlig to veier quechua-folket kunne ta; den ene gikk til Amazonas og den andre til Cusco. Etter å ha vandret langs en nokså smal vei ankom vi utsikten til broen. Heldigvis, skulle jeg til å si, slapp vi å gå over broen. Broen, som består av noen stokker, går langs en fjellvegg. Når Inkaene visste at fiender var på vei mot Machu Picchu fra Amazonas tok de bare vekk stokkene. Da var det umulig for fiendene og komme seg inn i riket deres.
Else, the bridge was used by so-called Messengers to send messages between the Incas (the Kings). These messengers were trained to run for 25 km and then shift with the next messenger who would do the next 25 km. And yes, they did run on these very, very narrow roads along the mountain side. It is a little bit hard to get? They could impossibly be scared of heights, that’s for sure.
/ Ellers ble broen brukt av løpemenn som ble brukt for å sende beskjeder mellom Inkaene (kongene). Disse løpemennene var selvsagt trent til stafett-løping. Det vil si at løpemennene løp fra post til post, 25 km hver. Og dette gjorde de langs disse helt sinnsykt smale veiene langs fjellet. Det er litt vanskelig å forstå. De kan umulig ha hatt høydeskrekk, det er helt sikkert.
After the 30-minute walk to the bridge, we went back to the village to relax a bit and just literally watch how the clouds made the look of Machu Picchu differ. Then, Alberto showed me the Temple of the Sun where the Incas sacrificed a black lama each 21st of June. At that point, the sun will shine through the window that was made and shine exactly on where the black lama is sacrificed. They did this to honour the Mother Earth.
/ Etter den 30-minutters gåturen til broen gikk vi tilbake til landsbyen for å slappe av litt og bare nyte utsikten. Deretter viste Alberto meg soltempelet hvor Inkaene ofret en svart lama hvert år 21. juni. Den dagen skinner solen gjennom vinduet rett på hvor den svarte lamaen blir ofret. Dette ble sett på som hellig, og de gjorde det for “Moder Jord”.
He also showed me the house of the Inca, the houses of the virgins, the house of the priest (where they found a lot of head sculls), the astronomy viewpoint, the school and also the big plaza. This was a real community where 400 people lived. When the Inca knew that the Spanish were approaching, the Inca ruined the roads that let to Machu Picchu from Ollantaytambo, and then they escaped. That is why Machu Picchu was never found. That is why this archeological site was still intact – but covered with woods – when Hiram Bingham came here and discovered the place in 1911.
/ Alberto viste meg også huset hvor Inkaen bodde, husene til jomfruene, husene til prestene (hvor de fant flere hodeskaller), det astrologiske utsiktspunktet, skolen og det store fellesområdet. Til sammen bodde det 400 mennesker her. Når Inkaene visste at spanjolene kom nærmere, ødela Inkaene veiene som ledet til Machu Picchu fra Ollantaytambo, og deretter flyktet de. Det er derfor Machu Picchu aldri ble funnet. Det er også derfor dette stedet ble funnet intakt – men fylt med skog – når Hiram Bingham kom hit og fant Machu Picchu i 1911.
Nobody knows where the 400 people that lived here escaped. One thing is for sure, and that is that they were thinking twice before they left Machu Picchu. If they didn’t take the hard choices, like to ruin the road and the bridge that led to Machu Picchu, the Spanish would’ve found this place and ruined it the way they did with a lot of other places. I appreciate it so much that I have now seen Machu Picchu and learned about the history of the quechua-people. This is an experience that I don’t take for granted and that I will always remember.
/ Hvor de 400 menneskene som bodde her rømte, vet ingen. En ting er sikkert, og det er at de tenkte seg godt om før de forlot Machu Picchu. Hadde de ikke tatt valgene de tok, som å ødelegge veien og broen som førte til Machu Picchu, så hadde nok spanjolene ødelagt det som var av landsbyen, slik de gjorde flere andre steder. Jeg setter så stor pris på at jeg nå har fått sett Machu Picchu og lært om historien til quechua-folket. Dette er en opplevelse jeg alltid vil ta med meg.
Hei Martine!
Måtte du kjøpe billett for å få lov til å dra til Machu Picchu? Hva kortet togbilletten? Og hvordan kom du i kontakt med guiden?
Hei Filip!
Jeg valgte å ta tog til Machu Picchu i stedet for å ta the Inca Trail. Inca Trail, som tar 4-5 dager å gå, må man bestille via nettet måneder i forveien. Jeg bestilte heller togbillett på PeruRail.com. Prisen kommer an på hvilket type tog du velger, så jeg anbefaler å sjekke prisene selv. Jeg tok Vistadome til og Expedition Train fra Machu Picchu, som tilsammen kom på ca. 130 USD.
Fra togterminalen i Machu Picchu må man kjøpe bussbillett og billett til selve attraksjonen. Fra denne lille landsbyen tar man bussen opp til attraksjonen hvor man viser billetten sin. Veldig enkelt og greit.
Guiden min, Luis Alberto Huillca Rios, kom jeg i kontakt med i Ollantaytambo. Mailen hans er sacredexpeditionsperu@gmail.com, om du vil sette opp en tour dit. Anbefaler han på det sterkeste – herlig tourpartner med mye kunnskap.