I’ve spent the last week with Duke, for the most part in the Norwegian nature. After Oslo, we drove to Molde, and thereafter Åndalsnes and to end with, Trondheim. We’ve visited The Atlantic Road, Varden, Bud, Melen, Trollstigen and Romsdalstrappa. In addition to that, we’ve seen my childhood home, Osmarka. During the whole trip, we’ve lived at locals through Air Bnb. I’m pretty sure that Duke have got a good impression of my home country now.
/ Den siste uken har jeg tilbrakt med Duke, for det meste i det vakre norske landskapet. Etter Oslo kjørte vi til Molde og deretter til Åndalsnes og til slutt Trondheim. Blant annet har vi vært på Atlanterhavsveien, Varden, Melen, Bud, Trollstigen og Romsdalstrappa. I tillegg har jeg vist barndomshjemmet mitt, Osmarka. Vi har under hele turen bodd hos lokale gjennom Air Bnb og på den måten fått mange gode tips. Er ganske sikker på at Duke har fått et godt inntrykk av Norge, hittil.
I’ve let the thoughts and dreams flow during the hiking trips. I’ve felt inspired by nature. Inspired to continue on the road I’m already going. Still, I feel like there’s a real big chaos in my head. Logic and feelings do not match and my dreams are so big that I do not really know where to start, because it’s a new road I’m taking. But, despite of this, I’ve figured one thing, and that’s that the way will be formed as I go. So, why stop now?
/ På de mange fjellturene har jeg fått latt tankene og drømmene strømme på. På mange måter har jeg blitt inspirert. Inspirert til å fortsette på veien jeg allerede er i gang med å gå. Likevel kjenner jeg på et riktig stort kaos i hodet mitt. Logikk og følelser går ikke overens, og drømmene mine er så store at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal starte. Men er det en ting jeg har funnet ut, så er det at veien blir til mens man går. Så hvorfor stoppe, nå?
