Repeat after me: I choose to be patient, I choose to be strong, I choose to be calm, all the day long.
/ Gjenta etter meg: Jeg velger å være tålmodig, jeg velger å være sterk, jeg velger å være rolig, hele dagen lang.
TODAY’S PATIENCE QUOTE
TODAY’S PATIENCE AFFIRMATION
TODAY’S PATIENCE VIDEO
TODAY’S PATIENCE JOURNAL
Reflect on what patience is.
It is the subtle, short silence between heartbeats. It is spring coming slowly—unfurling her sweet, grassy carpet, one bud at a time, one moment at a time—never any sooner.
It is the sun creeping over the horizon, dripping shades of mandarin and lavender into the pre-dawn sky.
Patience is the kiss that happens in slow motion between two hearts that are so ready—eyes locked, mouths smiling, bodies drawing softly together like magnets, lips finally meeting in a warm, luscious embrace.
Patience is f*cking hard.
It takes a strong heart to know when to wait—to know how to wait—to be able to see the gentle exquisiteness of the process.
Most of the time, we force. We push. We pull.
We rush.
We walk fast, talk fast, eat fast, breathe fast, work fast.
Everything is quick, clipped and choppy.
We rush love, tumbling into things before we truly know someone. We get hot and heavy and break our own hearts.
We rush change—taking steps, then leaps—then become frustrated by a perceived lack of progress and give up in harsh a storm of tears.
We rush life.
Maybe we think, if we move fast enough—if our days are a whooshing blur of busyness—then we won’t have to face ourselves. We won’t have to feel. We won’t have to peer inside and see that we’re sad or struggling or angry or scared sh*tless.
But, no matter how fast we move, there ain’t nowhere to hide. We can’t hide from ourselves, not ever. There is no escape valve.
What if we weren’t always in such a hurry?
What would happen if we slowed down, faced ourselves and stopped forcing everything to happen exactly when we think it should?
What if we let go, just a little bit, and let ourselves bloom in our own time?
So often, we plant a sh*t ton of seeds and don’t give them any time to grow.
They need time. They need tending to. They need water, golden sunshine and falling rain showers. They need all of that, over and over and over again. They need a gentle, nurturing touch.
So do we.
Change takes time.
Healing takes time.
Success takes time.
Stay the course, put in the time, and don’t get discouraged so easily.
And yes, it can be frustrating—but it’s so beautiful, too.
Let’s slow down, look around and breathe.
How often do we actually remember the beauty in breathing? I know that we say we do, but let’s actually do it.
Savor this breath. Savor it like a spoonful of mango sorbet.
And this one, too.
Step back.
See with gentler eyes.
See that even though you might not be in full bloom right now, your roots are getting stronger, your foundation steady.
Because soon—so soon, in perfect time, not a moment before—emerald leaves will sprout and tiny, sweet buds will pop, snap and blossom with wild enthusiasm.
Love the process. It’s so sweet.
Love where you are right now.
Love change, even when it’s not so obvious. Love its subtle shades. Love the smallest, faintest hints of success, like the smell of spring wafting in the air as winter’s firm grasp is slowly dissolving. Love each little piece of progress, like a pale pink lily unfolding, petal by precious petal.
Love where you are right now. Love it, because it’s perfect, even it if sucks.
And when all else fails, remember the sublime power of your breath. It will bring you home to truth, always.
Ah, yes, truth—remember the succinct simplicity of truth.
Get naked with yourself, sit down with your heart, and maybe she’ll tell you the same thing my heart told me—
Patience, my love,
Patience is key.
/ Reflekter over hva tålmodighet er.
Det er den subtile, korte stillheten mellom hjerteslag. Det er våren som kommer langsomt – unfurling hennes søte, gresskledde teppe, et øyeblikk av gangen – aldri før.
Det er solen som kryper over horisonten, har nyanser av mandarin og lavendel på himmelen.
Tålmodighet er kysset som skjer i sakte bevegelse mellom to hjerter med låste øyne, munn som smiler, kropper som tiltrekkes hverandre som magneter, lepper som til slutt møtes i en varm, saftig omfavnelse.
Tålmodighet er fryktelig vanskelig.
Det tar et sterkt hjerte å vite når du skal vente – og å vite hvordan du venter.
Mesteparten av tiden tvinger vi oss. Vi presser. Vi drar.
Vi skynder oss.
Vi går fort, snakker fort, spiser fort, puster raskt, jobber fort.
Alt er raskt, klippet og hakkete.
Vi skynder kjærlighet, tumbler oss inn i ting før vi virkelig kjenner noen. Vi blir varme og tunge og knuser våre egne hjerter.
Vi blir så frustrert av en oppfattet mangel på fremgang og gir opp i den tøffe stormen.
Vi haster livet.
Kanskje vi tenker, hvis vi beveger oss fort nok – hvis dagene våre er en uskyldig uskarphet, trenger vi ikke å møte oss selv. Vi trenger ikke å føle. Vi trenger ikke å merke at vi er triste eller sliten eller sint eller redd.
Men uansett hvor fort vi beveger oss, er det ikke noe sted å skjule seg. Vi kan ikke skjule oss selv, ikke noensinne. Det er ingen utluftningsventil.
Hva om vi ikke alltid var så travle?
Hva ville skje hvis vi bremset oss seg, møtte oss selv og stoppet å tvinge alt til å skje nøyaktig når vi mente det burde skje?
Hva om vi slipper opp, bare litt, og la oss selv blomstre i vår egen tid?
Så ofte planter vi et tonnevis av frø, men vi gir dem ingen tid til å vokse.
De trenger tid. De trenger pleie også. De trenger vann, gyldent solskinn og fallende regnbyger. De trenger alt dette, om og om igjen og igjen. De trenger en mild, nærende berøring.
Det gjør vi også.
Endring tar tid.
Healing tar tid.
Suksess tar tid.
Hold kurset, legg inn tiden, og bli ikke motløs så lett.
Og ja, det kan være frustrerende – men det er så vakkert også.
La oss bremse opp, se deg rundt og pust.
Hvor ofte husker vi faktisk skjønnheten ved å puste? Jeg vet at vi sier at vi gjør det, men la oss faktisk gjøre det.
Nyt denne pusten. Nyt det som en skje med mango sorbet.
Og denne også.
Gå tilbake.
Se med mildere øyne.
Se at selv om du kanskje ikke er i full blomst akkurat nå, blir røttene dine sterkere, grunnlaget ditt stabilt.
Fordi snart – så snart, på den perfekt tid, ikke et øyeblikk før, vil smaragdblader spire, og små, søte knopper vil poppe og blomstre med vill entusiasme.
Elske prosessen. Det er så fint.
Elsk hvor du er akkurat nå.
Elsk dine subtile nyanser. Elsk de minste, svakeste hintene ved suksess, som lukten av våren som venter i luften, mens vinterens faste grep sakte gir slipp. Elsk hvert lille stykke fremgang, som en blekrosa lilje som utfolder seg.
Elsk hvor du er akkurat nå. Elsk det, fordi det er perfekt, selv om det suger.
Og når alt annet feiler, husk den sublime kraften i pusten din. Det vil bringe deg hjem til sannheten, alltid.
Ah, ja, sannhet – husk sannhetens enkle enkelhet.
Bli naken med deg selv, sett deg ned med hjertet ditt, og kanskje vil hun fortelle deg det samme som mitt hjerte fortalte meg –
Tålmodighet, min kjærlighet,
Tålmodighet er nøkkelen.
